Hva ser hun når hun ser i speilet?

Hun kikker seg selv i speilet, lenge, men vet ikke hva hun ser på. Det er som om ansiktet ikke er hennes, kroppen tilhører noen andre. Det hun ser i speilet er ikke det hun ser når hun kikker på seg selv. I speilet er hun vakker, det er ikke henne, i speilet er hun pen.

Han har sagt det til henne, mange ganger, at hun er pen, og at han liker henne. At hun er fantastisk. Hun tror ikke på han, fordi det er ikke det hun ser når hun ser på seg selv. De lyver, alle sammen. Hva kan de se i en slik person, hvordan kan speilet lyve så kraftig?

Hun har alltid vært høy, hun har alltid vært tykk, det er slik hun er bygd. Helt fra hun var liten, som om hun ikke hadde noe valg. Det er det hun ser når hun ser på seg selv. Selv om hun i speilet ser tynnere ut, brystene er godt formet, og hun har et pent ansikt, men det er ikke det hun ser når hun ser på seg selv.

De står midt på gulvet. "Du er liten du" sier han og holder henne tett inntil seg. Hun kikker mot speilet. Han er 15 centimeter lengre enn henne, hun er liten, mindre enn han. Hun legger hode mot brystkassen hans, med ansiktet vendt bort fra speilet. Han klemmer henne tett inntil seg, og hun kan høre hjerte hans banker. "Du er flott" sier han. Hun lukker øynene og skulle ønske hun trodde det selv. Noen minutter gjør hun det.

Han har god tid, han er ikke ute etter det hun er vant med at de er ute etter. Egentlig virker det av og til som om han ikke bryr seg om det. Det gjør henne redd, fordi forandringene er så store, han er absolutt ikke som alle andre. Han er ikke en drittsekk som de andre, han er ikke ute etter å bruke henne. Det er det hun forteller seg selv. Hun må fortelle det til seg selv mange ganger. Han har god tid, tar ting med ro. Noen ganger er han til og med litt for rolig. I hode hennes roper du at vi har hastverk, at livet er kort, at alt må skje nå. Hun forsøker å stenge deg ute, men det er ikke lett, for han har god tid, det har ikke du.

"Er du redd for å bli forvist?" Hun snakker til deg, du som roper og skriker. Du hører ikke på henne, bare fortsetter å rope og skrike. Kanskje du føler du ikke får nok oppmerksomhet? Hun akter ikke gi deg det mer, selv om du noen ganger stjeler den. Hun begynner å stenge deg ute, i håpet om at du blir forvist. Hun syns ikke alltid det er like lett, du har jo alltid vært der. Den eneste som ikke har forlatt, den eneste som har vært der hele tiden.

Så smiler de og ler sammen, hun og han. Så smiler de og ler. I hode hennes forsvinner du mer og mer. Hun håper og håper, men vet at du uansett vil komme tilbake igjen...