Hun vrir seg i senga

I magen har hun krampe, som om noen forsøker å rive innvollene ut av henne, men magen prøver å holde igjen. I hode har hun tanker, tanker som forsøker å presser hjernen ut av fokus. Tanker som forvirrer henne, gjør at hun slår hode mot veggen. Hun prøver å sove, men hun har vondt. Hva om? Tenk om?

Alt hun tar i bli ødelagt, det er slik det alltid har vært. Hva om det er slik denne gangen og? Hva om hun ødelegger alt? Hva om dette ikke er riktig? Tenk om han, eller hun, blir såret?

Det har alltid vært slik, og hun er redd det alltid kommer til å være slik. I hode herjer du, du som alltid drar henne ned, eller gir henne råd om hva hun skal gjøre, men rådene dine er ikke alltid like bra. De er ikke alltid gode. De er dumme, forteller at hun ikke fortjener å leve med noen, at hun ødelegger alt hun tar i. Selv om det er fakta, hjelper det ikke at du forteller henne det. Hun vet det alt. Hun vet ikke hvordan hun skal velge lengre, muligens har hun aldri gjort det. Hun vil gjøre alt for å gjøre andre tilfreds, men det må det vel snart være slutt på? Når skal hun begynne å passe på seg selv? Når skal hun lære seg å ta valgene for seg selv, og ikke for de rundt seg? Aldri? Kanskje hun bryr seg for mye. Kanskje... Kanskje er et forferdelig ord syns hun. Hun liker det ikke. Det gir alltid muligheten for at det er noe annet. Kanskje...
Hva om det kanskje finnes noe annet der ute? Hva om vi ikke lever til vi blir gamle? Hun river seg i håret, roper tause rop og dunker hode mot knærne, men bare når hun er alene. Bare når hun får tenke i fred, når ingen andre er rundt. Alle rundt henne sier at forandring fryder, men hun ler nølende av dem, og tenker at forandringer er skumle, forandringer er ikke bra. De skremmer henne.
Hun gråter, hikster, roper stille rop, og i natten er alt sort, og ingen skygger er å se. Kanskje hun ikke er sterk, kanskje hun egentlig er svak, selv om hun føler seg litt sterk likevel. For denne ganger har hun hvertfall ingen sår å se tilbake på, også sovner hun...