Veien til lykke; Elsk deg selv først

Det sies at veien til lykke er å elske seg selv først. Og jeg har alltid basert lykken min på andre. Det var så lite som skulle til, likevel var det aldri noen som gjorde det godt nok, eller som klarte å holde på det. Få meg til å holde på det. Jeg klarte ikke elske meg selv, når alle rundt meg stadig sa jeg ikke var god nok. Jeg var aldri god nok, jeg er aldri god nok. Lykken min ble alltid kortvarig, basert på at andre mennesker skulle gjøre meg hel. Andre skulle være stolpen som holdt taket oppe for meg, fordi jeg alltid var for svak til å holde det oppe selv.

Det var så lite som skulle til, så få ord som skulle sies, så lite som behøvde vises. Likevel var jeg ikke viktig nok for noen. Det var aldri noen som brydde seg nok. Det var aldri noen som sa de riktige ordene, eller gjorde de riktige tingene. Jeg visste ikke at det egentlig bare var jeg som ikke var sterk nok, at jeg var jeg som ikke lette på de riktige plassene, bitene var gjemt bort.

Så jeg lette etter de personene som kunne løfte meg for en periode, gjøre meg hel, men jeg glemte å elske meg selv. Det var ingen som fortalte meg at det var det viktigste. De bare poengterte de tingene som ikke var riktige. Så jeg sluttet å elske meg selv, og startet med å legge det viktigste på hyllen, for å elske andre høyere, basere lykken min på dem.

Så hver gang de kastet meg i bakken, ble lei, hadde jeg ikke noe sikkerhetsnett jeg kunne falle i, og knuste i tusen biter. Og hver gang jeg skulle lime meg selv sammen, glemte jeg biter, biter som hjalp meg å elske meg selv. Bitene ble liggende igjen i fortiden. Alle de vakre tingene jeg elsket ved meg selv, ble liggende igjen.

Jeg ble sittende å se på meg selv, og si at jeg måtte bli bedre, jeg var ikke god nok. Alt jeg gjorde var feil, og bitene ble ikke satt riktig på plass. For hver gang jeg knuste, forsvant en bit, og til slutt ble jeg borte.

På nytt var det noen som plukket opp bitene mine, limte dem på plass for meg, og jeg baserte min lykke på dem, på dem som igjen gjorde meg hele. For at de igjen kunne knuse hele meg når de kastet meg i bakken.

Lykken min var alltid basert på gleden av at andre limte de siste bitene på plass. Gjorde meg hel, men jeg glemte å elske meg selv for at jeg er den jeg er, og at jeg hver dag var sterk, at jeg hver dag våknet, sto opp, og gjorde noe ut av dagen.

I all lykken glemte jeg å elske meg selv - så jeg falt, igjen, og igjen.

Jeg glemte det denne gangen og, og jeg bare venter på at jeg skal falle uten nett, slik at jeg igjen må starte på nytt. Måtte det bare bli lenge til, og måtte jeg bare ha lært til da.