Følelsen av uavhengighet, men likevel så mye savn...

I kveld har det vært en kveld med mange tanker. Slike tanker som; "savner hun meg?" "tenker hun noen gang på om jeg har det bra, eller om jeg er glad?" Men aller mest om hun savner meg. Jeg føler meg uavhengig av henne, og stort sett bryr jeg meg ikke, og det er lengesiden jeg har følt meg så uavhengig, ikke bare av henne, men av alle. Det er en god følelse, egentlig. Likevel kommer disse tankene av og til. "Hvor ble vi av? Hva ødela for oss?". Det er lett å skylle på henne, si at det er hennes skyld, men hva gjorde jeg galt? Hvor gjorde jeg feilen som gjorde at hun følte at hun måtte ta det valget hun tok, som gjorde at jeg avsluttet det? At jeg gjorde meg uavhengig av henne, at jeg avsluttet kapittelet som med henne var så langt? "Har hun det bra? Vil det noen gang bli oss igjen, vil vi bli venner igjen?". Muligens er dette det verste "bruddet" jeg noen gang har hatt. Likevel har det vært det letteste på mange måter, og jeg tenker noen ganger om det var på grunn av det bruddet at jeg fikk en ny venn. Var det et avsluttet kapittel som åpnet en ny dør?

 

 

Så hvordan virker dette? Hvorfor kan jeg ikke være en tankeleser, slik at jeg forstår? Det er det folk forventer av meg, at jeg skal være en tankeleser, men det er jeg ikke. Det er så mange ting jeg ikke forstår, så mange ting jeg skulle ønske jeg visste svaret på.

Likevel prøver jeg å ikke la meg selv tenke de negative tankene, overtaler meg selv til å skyve dem bort. Dårlige, vonde, dumme tanker, de hjelper meg ingen ting. Så jeg skyver dem bort. I kveld skriver jeg om dem, i håpet om at de ikke skal ta over igjen. For jeg liker denne uavhengigheten av andre personer. Jeg liker å føle meg fri! Likevel er jeg på mange måter fremdeles som et lite barn, jeg føler meg som et lite barn, følelsene mine er fremdeles som et lite barns, jeg er 20, men jeg er ikke egentlig 20, jeg er kanskje 10? Følelsene mine er det, tankene mine. 

"Jeg" vokste opp, men jeg ble igjen i barndommen... Noen dager er jeg likevel 20, det er de dagene jeg er glad, de dagene tankene til en 10 år gammel jente ikke overtar hode. Jeg skulle ønske jeg var 20 år på heltid, men noen ganger er jeg så avhengig av andre, og tankene og følelsene drar meg tilbake og gjør meg sårbar igjen, slik som et lite barn.
Noen ganger bytter det fort, som i dag, jeg våknet opp som 20-åring, og legger meg som 10.